Øyvind Bjerke (sammen med Idar Lyngstad og Pål Lagestad) publiserte i 2019 en artikkel som het “Students’ views on the purpose of physical education in upper secondary school. Physical education as a break in everyday school life – learning or just fun?“. 26 elever ble intervjuet og i analysen kom det fram at elevenes syn på faget kanskje avviker noe fra fagets relevans og sentrale verdier. Hva de fant ut får du høre mer om i denne episoden.
Les artikkelen først og hør episoden etterpå. Så oppfordrer jeg til diskusjon i kollegiet og gjerne sleng inn kommentarer under her.
Refleksjonsspørsmål:
1. Hvordan oppfatter mine elever faget?
2. Hvilke konsekvenser har elevenes syn på faget for min undervisning?
3. Hvordan kan (vi sammen) jobbe videre med elevens syn på faget?
2 Responses
Min kommentar blir kanskje litt på sida av artikkelen og podkasten.
Jeg registrerte ordet Mestring kun en gang i samtalen. Læring ble nevnt flere ganger og er nok et annet uttrykk for Mestring. Og Framovermelding ble også nevnt og brukes naturlig nok som en pådriver for Mestring (og Læring).
Mestring er en sterk og viktig motivator og er naturlig nok individuelt fra elev til elev. Dersom en har hovedfokus på Mestring, vil flere elever få gode opplevelser i faget, men det kreves at læreren greier å vurdere og veilede hver elev individuelt. Og det er ikke like enkelt når en har 30 elever per klasse og kun 2-3 t per uke, og 10-15 klasser å holde styr på.
Å ha hovedfokus på konkurranse vil naturlig nok gi mestringsopplevelse til kun de flinkeste, og tapsopplevelse for de øvrige. Riktignok vil elevene ha ulike sterke og svake sider, og mange elever vil da da ha mestringsopplevelse i minst en av de aktuelle aktivitetene.
Mange av de som utdanner seg til kroppsøvingslærere har selv bakgrunn som dyktige i mange ulike aktiviteter og har selv positive opplevelser av å konkurrere. Det er derfor ofte at disse i lærerrollen legger opp til aktiviteter med for mye vekt på konkurranse, ganske enkelt fordi de selv har positive erfaringer med å konkurrere. Og de elevene som ikke lykkes “må bare ta seg sammen”.
Det er derfor viktig at en i lærerutdanning primært vektlegger Mestring og utvikling, og gir elevene tilbakemelding både på hva de skal gjøre for å utvikle seg/mestre og at nå har de mestret. Det betyr ikke at elevene ikke skal konkurrere i ulike idretter, men fokus bør for elevene i størst mulig grad flyttes fra å vinne, løpe fortest, hoppe høyest osv, men heller hva de fikk til bedre nå. Dvs fokus på Mestring, enten det gjelder å løpe hurtigere, få til teknikken eller greier å jobbe med høy puls, og nyte det.
Det betyr ikke at en skal svarteliste all aktivitet basert på å konkurrere/vinne, men det bør være MINDRE vektlegging av konkurranseidrett, og MER vektlegging av Mestring og utvikling.
Jeg mener det er forskjell på læring og mestring. Læring kan som regel måles, enten ved observasjon, før-etter-tester eller overføring av ferdigheter fra en situasjon eller bevegelse til en annen. Mestring er mer knyttet til psykologien og opplevelsen til hver enkelt elev. En elev kan oppleve mestring ved overvinne frykt eller angst (vannskrekk), uten at det nødvendigvis knyttes til læring. Slik kan eleven basert på bl.a tidligere erfaringer øke mestringstroen på seg selv.
Enig at man i kroppsøving skal legge opp til mestring, men læring er også viktig. Jeg mener IKKE at læring må knyttes til konkurranse. Det er fullt mulig å legge til rette for både læring og mestring uten bruk av konkurranse.